Skoler er ikke tull. For et år siden var jeg sikker på at jeg skulle gå på idrett. Jeg kunne ikke tenke meg nok mer selvfølgelig enn at sporty meg skulle ha gym hver dag og ha alle timene mine med folk som drømte om å bli aerobicinstruktører. Du har kanskje allerede skjønt at det ikke ble helt sånn. Det er flere grunner til det. Den viktigste er kanskje at jeg har innebygd panikk mot alle blondiner med retta hår som klarer å føre en samtale om sminke. Det fins skummelt mange av dem på idrett. Ellers hadde argumentene om at jeg faktisk ikke liker å trene og heller ikke er særlig sporty. Jeg har aldri helt skjønt hva som er så inn i granskauen ille med å like å sitte på en stol. Det kan for så vidt også sier at jeg har andre drømmer enn å bli aerobicinstruktør. Med all respekt til aerobicinstruktører!

På min vei vekk fra idrett kom jeg over en annen linje, Pre-IB. Bortsett fra det særdeles kronglete og kryptiske navnet hadde jeg ikke tenkt noe videre over dette før. Etter litt mer undersøkelse fant jeg egentlig ikke ut noe som helst. Etter enda litt mer undersøkelse fant jeg ut at IB-ere hadde et høyt snitt. Noe særlig annet er det ikke verdt å fortelle om. Jeg tror nok at litt av grunnen til at jeg falt for Pre-IB var nettopp den mystikken hele linjen hadde.

Allerede den første dagen skjønte jeg hva IB-magien gikk ut på.  (Det er kanskje ikke så rart, den er ikke så veldig skjult) Etter en navnerunde skulle folk presentere sine drømmeyrker. Rundt halvparten ville bli kirurger, den andre halvparten skulle bare bli simple leger eller advokater, og så var det en vekter da.  En annen ting som slo meg var at en av guttene hadde hår som et romvesen. Jeg har ennå ikke helt funnet ut om han er det. (Han kan alviks!)  Det er også en gutt som ikke kan smile, jeg er klar over hvor trist dette høres ut, men det er merkelig beroligende med mennesker som ikke kan smile. Jeg føler på en måte jeg har fri. Ingenting er jo tross alt så irriterende som folk som smiler sine falske overdrevne smil hele livet.  Til min store lykke var det forresten en ekstrem lav andel jenter med blondt retta flisete hår.

Som sagt var en av de første tingene jeg fant ut om IB hvor høyt snittet var, nemlig nærmere fem. Lik andre mennesker hadde jeg en del fordommer rundt det å ha høyt snitt. Jeg var direkte redd for at halve klassen kom til å bestå av østeuropeere som skulle ta over verden og som hadde foreldre som ikke ga deg mat viss de ikke fikk sekser i samtlige fag. Det er for så vidt et par østeuropeere i klassen, men ingen av dem har åpenbare planer over å ta over verden. Så vidt jeg vet får de også mat. En annen bivirkning av at «folk flest» spyr over en femmer er at karaktersystemet blir ibifisert. En treer er omtrent verre en stryk, i hvert fall viss du ikke skammer deg over det. Jeg har omtrent blitt kondolert fordi jeg fikk en firer. Når femmer blir den nye treer finner du endelig ut at du er jo faktisk helt gjennomsnittlig, eller heller under. Som sagt, jeg fikk en firer.

Til tross for en gutt som ikke kan smile, et potensielt romvesen og noen østeuropeere jeg ikke vet om får mat, kan klassen nesten klassifiseres som normal, men bare nesten.  Den største forskjellen er kanskje engasjementet for å tegne atomer på tavla i friminuttet, hvordan halve klassen er hektet på en sang om radioaktiv stråling og hvordan det står nynorsk ord på veggene. Etter endeløse vurderinger har jeg kommet til konklusjonen at for å elske Pre-IB må du elske engasjementet for disse smått spesielle tingene. Du må også lære deg å elske fraværet av blondiner med retta stygt hår. (som om det er noe vanskelig) Og hvem vil egentlig ikke gå i klasse med noen som kan alvisk. Det er virkelig en av en milliondel.

Siri Gjertsen

av Lauritsen, Vibeke, publisert 1. desember 2013 | Skriv ut siden