Det skjer mye fint i norsk skole. Det skjer mye negativt også, men heldigvis mest positivt. ”Det vidunderligste” er et nokså udefinerbart uttrykk som Ibsen bruker i dramaet ”Et dukkehjem”, og jeg velger å bruke det her – i bokstavlig forstand. Det er bare sånn at en sjelden gang skjer ”det vidunderligste” også i norsk skole. Og akkurat nå skjer det på Kristiansand katedralskole Gimle



Cimi sangerinne 1
Forestillingen ”C me!” har vært vist fire ganger i Agder Teater, på hovedscenen. Det har vært en formidabel suksess. Det er da vi nærmer oss både det vidunderligste og selve underet. For hvem skulle tro at et hundretalls skoleelever av ulik støpning, med svært ulike forutsetninger, med enda mer forskjellig bagasje, og med de mest sprikende ønsker og behov, sammen skulle klare å skape en forestilling på teatrets hovedscene, som fører til at nesten 2000 mennesker opplever å ha for lite papirlommetørkle med seg i lomma?
Cimi Gutt m hatt og jente i rullestol

”C me!” var en utrolig herlig opplevelse for oss som fikk oppleve den. Det må ha vært en enda mer utrolig deilig opplevelse for de medvirkende. Det å stå på en scene og oppleve at man forløser de beste følelser og skaper en viktig erkjennelse hos nær 500 mennesker i salen, det er sterkt. Og det å få juble etter teppefall, for at en har klart å gjennomføre det ingen skulle tro var mulig, det er en enda mer gjennomgripende og herlig rystende opplevelse.

Cimi flere elever samlet
Som publikummer opplevde jeg å sitte mellom mennesker som på den ene siden var fulle av begeistring, på den andre siden var de både rørt og berørt, de var følelsesmessig satt ut, de gråt og lo om hverandre, alt takket være fenomenale aktører på scenen, og ikke minst takket være fenomenale instruktører og profesjonelle teaterarbeidere som har gitt elever ved Kristiansand Katedralskole Gimle en mulighet til å opptre innenfor en komplett profesjonell ramme.

Jeg kunne lage en lang liste over fantastiske episoder i denne forestillingen. Her er sang og dans, her er akrobatikk og fantasi, her er ynde og skjønnhet, keitethet og sjarme, og så er her et humør som smitter langt ut i salen, til bakerste benk. Å begynne å fremheve enkeltnumre blant de til sammen 24 som utgjør forestillingen, fører for langt. Grasiøs og morsom ballett, utsøkte sangsolister, uttrykksfulle tablåer, gripende enkeltprestasjoner, rytmekick og klovner, breakdansere og gospelsangere… her er et mylder av ulike uttrykk, alt vevd sammen til en helhet og servert i en profesjonell teaterinnpakning som gjør helheten unik, ikke bare i lokal sammenheng, men antakelig i nasjonalt perspektiv. Når så man en videregående skoles svært så ulike elevgrupper gå sammen om et så fullkomment samkjørt prosjekt? Mette Midling-Jensen, Knut Østrådal, Vidar Bø, Rigmor Stakkeland, Beate Fosselie og Kari Nyutstumo har hatt hovedansvaret for å skape denne forestillingen, og de har fått det til noe så inni granskauen godt. Det gjenstår bare å gratulere samtlige medvirkende med et formidabelt resultat.

Cimi Sangerinne 2
Et hjertesukk til slutt: Innføringen av Kunnskapsløftet har fjernet de små fagene fra skoleplanene i videregående skole. De små totimers valgfagene eksisterer ikke mer. Det betyr – egentlig – at det ikke er mulig å gjøre sånne teaterproduksjoner som dette. I alle fall fordrer det usedvanlig mange dugnadstimer både av lærere og elever. Nå har KKG gjort det. Og jeg håper de vil gjøre det igjen. Jeg håper det ikke går mange år før de som bestemmer innser at slike ting som dette, det må vi finne plass til i norsk videregående opplæring. Nå skjer det på tross av. Snart må vi komme dit hen at det skjer fordi det skal skje.

Disse gjorde det likevel. Derfor er det enda mer imponerende, og takken enda større.
Se filminnslag fra programmet GNU/fvn.no 

Tekst:Emil Otto Syvertsen
Foto:Morten Morell

av Morell, Morten, publisert 30. april 2009 | Skriv ut siden